Hemmeligheten bak god undervisning
Hanne S. Finstad, grunnlegger av Forskerfabrikken
Mange skoler lykkes dårligere enn andre i å utvikle elevene sine. Ofte får sosioøkonomiske forhold skylden, men er det så enkelt? Resultater på to skoler i Sør-Afrika tyder på noe annet.
En kaotisk start
I 2016 grunnla Melanie Smuts Streetlight School i townshipen Jeppestown i Sør-Afrika. Alle elevene kom fra problemfylte hjem. Allikevel var målet å bevise at alle barn, uansett bakgrunn, er i stand til å lære. Dette oppdraget fikk den norske læreren Heidi Augestad da hun ble ansatt som skolens første rektor.
De første ukene var kaotiske, og lærerne var i sjokk, fortalte Augestad da Forskerfabrikken besøkte skolen for å holde kurs høsten 2019. Fire år senere skårer elevene like bra på tester som elever i høyinntektsland. Her er historien om hvordan de fikk det til.
Opptøyer og fattigdom

Jeppestown er en bydel i Johannesburg som er preget av fattigdom, kriminalitet og sosial uro. Mange bor i okkuperte bygninger uten tilgang på sanitære forhold eller renovasjon. De fleste barna kommer fra hjem hvor en eller begge foreldrene er fraværende, og rett før vi kom på besøk var skolen stengt i to uker på grunn av opptøyer. Det var ikke trygt å bevege seg noen steder.
Ingen kunne stå i kø

Første skoledag i 2016 tok de imot 80 elever i alderen 5-7 år. Det ble raskt klart at de måtte konsentrere all sin energi i å etablere trygge rammer og rutiner for elevenes lek og læring. En sklie som var montert innendørs måtte stenges det første året – ingen av barna mestret å vente på tur eller å samarbeide med andre.
Kjærlighet og forstand

Augestad innførte to regler for å komme videre: love og reason. Elevene skulle føle seg sett, verdsatt og elsket. Derfor måtte lærerne trene seg i å forstå istedenfor å dømme.
Denne overgangen var på ingen måte enkel. Tradisjonen for straff, og gjerne fysisk avstraffelse i skolen, er sterk i Sør-Afrika. Mange av lærerne hadde lang erfaring fra mer tradisjonelle skoler. Samtidig skulle elevene lære å reflektere over egne handlinger. Hver gang en elev gjorde noe galt som å slå, bite eller ødelegge for andre, skulle eleven bli spurt om hva som skjedde og få hjelp til å tenke igjennom hvorfor det skjedde og hvordan det påvirket andre elever.
Lærerne må støtte hverandre

Hos organisasjonen Responsive Classroom fant Augestad idéer til hvordan hun kunne utvikle en skolekultur som var opptatt av elevenes sosiale og emosjonelle trivsel. Hun innførte blant annet et daglig morgenmøte i klassene hvor lærerne og elevene sammen sørget for en trygg og inkluderende start på skoledagen.
– Inkludering og tro på alle elever mener jeg er de viktigste elementene i en skolekultur. Det var utfordrende å få lærerne med på disse tankene i begynnelsen. I Sør-Afrika er det en lang tradisjon for å skylle på mentale, økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse forskjeller når elever ikke lykkes og en skole ikke fungerer. Gradvis klarte vi å inkludere alle barna og tilpasse det pedagogiske arbeidet etter elevenes behov, forteller Augestad.
The workshop model
I undervisningen tok de i bruk en modell som heter The Workshop Model. Her følger lærerne en fast struktur for hver time. Først har de en åpning på 2-3 minutter hvor målet er å vekke elevenes interesse. Så følger en mini-leksjon på ca. 10 minutter. Da forklarer lærerne hva elevene skal lære og hvordan de skal jobbe. Deretter får elevene selv utforsker i 20-25 minutter. I denne bolken kan elevene jobbe på ulike nivåer tilpasset deres ferdigheter. Til slutt er det en felles avslutning hvor elevene får reflektere over hva de har gjort og lært.
–The Workshop Model gir utrolig mange positive uttellinger. Læreren endrer fokuset fra autoritær styring til samhandling. Elevene blir ikke passive mottagere, men må ta ansvar og være aktive, mener Augestad
Imponerende elever


Da Forskerfabrikken besøkte Streetlight School var det vanskelig å forstå at elevene på skolen levde under ekstremt krevende forhold. Vi kom til en skole full av glade barn som lekte fritt både ute og inne, og vi opplevde ikke en eneste konfliktsituasjon. Derimot kunne vi utstyre 45 fjerdeklassinger med begerglass, vann og hyssing. I små grupper utforsket elevene hvordan de kunne flytte vann mellom glassene ved hjelp av tråden. Da vi diskuterte resultatene med elevene etterpå, møtte vi reflekterte og kunnskapsrike barn fulle av nysgjerrighet.
LEAP schools


På denne turen hadde vi også kurs på en annen skole kalt LEAP. Denne lå i en township i Cape Town. Her brukte lærerne i stor grad klassiske undervisningsmetoder som tavle, pugg og drill. Det denne skolen også har, er dypt engasjerte lærere og en skolekultur som tar vare på hele eleven.
Mange av ungdommene her har opplevd mye traumatisk. På grunn av dette har elevene samtalegrupper hver eneste skoledag hvor de deler tanker og følelser med hverandre under veiledning av en voksen. Resultatene er oppsiktsvekkende – til tross for en tøff oppvekst består hele 96% av elevene videregående skole, mot et landssnitt på 74 %.
Hemmeligheten bak all læring?
Noen uker senere satt jeg i en middag med eksperter på undervisning og fortalte om Streetlight og LEAP. Rett over meg satt Jan Sølberg, lektor i naturfagdidaktikk på Universitet i København. Han hadde noen interessante betraktninger om det jeg fortalte.
– Jeg har begynt å undre på om effekten av undervisning har mye til felles med effekten av psykologisk behandling. Det viser seg nemlig at det viktigste ikke er metoden terapeuten bruker, men pasientens opplevelse av forholdet mellom pasient og terapeut. Det samme kan gjelde for pedagogiske metoder – at de har langt mindre betydning enn relasjonen mellom lærer og elev, forteller Sølberg.
Forskning på ulike pedagogiske metoder viser at det er få metoder som alltid har en positiv effekt. Hvis eleven har tillit til læreren kan nesten alle former for undervisning tenkes å fungere, muligens også for elever som man ikke forventer skal kunne utvikle seg mye. En god lærer vil dessuten skape et godt klassemiljø – noe vi vet er en avgjørende faktor for effektiv undervisning. Skoler må fremme læring i hele organisasjonen. Lærerne må ha god kontakt med elevene, miljøet i klassene må være godt og lærerne må ha et godt fellesskap og samarbeid, konstanterer Sølberg.
Disse tankene leder meg tilbake til noe Augestad fortalte om sitt arbeid på Streetlight:
– Selv om jeg var kompromissløs på hva vi skulle oppnå som skole og hvilke redskap vi skulle bruke, ga jeg lærerne tiden og støtten de trengte for finne sin vei. Hele det første året observerte jeg alle lærerne og hadde individuelle møter med dem hver uke om hva som var vanskelig og hvordan utfordringene kunne løses. Kvalitetsundervisning er ikke rocket science, men det krever strukturert og omsorgsfullt arbeid og oppfølging av lærerne. Samtidig skulle lærerne tenke på elevene som sine egne barn og elske dem.

Forskerfabrikkens reise til Sør-Afrika var støttet av Kavlifondet.