Hva kan vi lære av naturbarnehager?
I dag finnes det over 450 barnehager som enten er naturbarnehager eller har en naturgruppe/avdeling i sin barnehage (Udir, 2016). Sommer som vinter tilbringer barna i disse barnehagene ute i det fri. Spørsmålet er om vi har noe å lære av disse barnehagene?
av Hanne S. Finstad, Forskerfabrikken
Jeg får nesten hjertet i halsen. Høyt oppe i et grantre, ser jeg et lite hode stikke frem. Det viser seg å tilhøre en 5 åring som roper ivrig. For der oppe har han funnet en gitarstreng festet til stammen. Pedagogisk leder Jørgen Kjørven, som viser oss rundt, forklarer.
– Vi lagde en innretning med gitarstrenger i trærne for noen år siden, forklarer han. Ved å dra i en snor, kunne vi høre trærne «snakke sammen» når vi la øret inntil stammen.
Jørgen får guttungen til å dra i strengen og ganske riktig. En vakker dyp tone når øret mitt når jeg legger øret mot barken. Gradvis roer nervene mine seg også. Jeg ser jo at guttungen har full kontroll der oppe, og det er jo vanskelig å falle langt om gangen i grantrær, fulle av greiner som de er.
Vi i Forskerfabrikken har akkurat kommet på besøk til Småtjern Naturbarnehage i Lunner kommune og er spente på hva vi vil oppleve. Barnehagen ble startet av Kjørven for 16 år siden med god hjelp fra Bjørn Berge som også jobber her.
I dag er Småtjern Naturbarnehage veldig ettertraktet. Foreldre kjører lange omveier for å kunne ha barna sine her. Å reise langt for å komme på besøk gjør også barnehagefolk. Småtjern har hatt gjester fra mange kanter av verden som Israel, Nederland og England, og jeg forstår raskt hvorfor. Her er en ro jeg aldri tidligere har opplevd i en barnehage. Og når jeg ser to jordgammer med ovale åpninger som ligner små hobbithus, får jeg en følelse av å være i Hobsyssel i Ringenes Herre.
– Den ene gammen blir brukt som verksted, den andre er spiserom, forklarer Kjørven mens han viser oss rundt. Ungene er allikevel mest ute. Vi som jobber her, har forskjellig bakgrunn, og det vet vi å utnytte. Her er tømrere, pedagoger og en keramiker. Sammen brenner vi keramikk og bygger spennende uterom som gapahuker og værstasjon. Vi lager også mekaniske installasjoner som en hengene jordbærhage og en voksenløfter (vippehuske) som gjør barn i stand til å løfte voksne så lett som bare det. Samtidig oppdager de vektstangprinsippet.
Selv om stemningen er rolig, er barna i full aktivitet. Under et tak finner vi snekkerbua hvor flere barn imponerer med hammer, sag og spiker. Noen 5-åringer mestrer til og med kunsten å lage fuglekasser! Litt lenger nede i bakken er en annen gjeng opptatt av å bygge hytte med paller og planker. Første forsøk endte med masse spiker som stakk ut når de gikk inn i hytta. Derfor ble den revet og satt opp på nytt. Nå kan barna klatre oppå og inni uten fare. Ved siden av er det en sandkasse hvor det holder på å bygge seg opp en vanndam. Vannet stammer fra en vannpumpe litt lenger oppi skråningen som leder vannet nedover via vannrenner og rør, noe som gir rikelig med muligheter til å leke med vann.
Jørgen Kjørven og Bjørn Berge
Under hele omvisningen klatrer vi opp og ned og er i konstant bevegelse. Her finnes ikke en eneste rett flate, for hele barnehagen ligger i en ganske bratt skråning. Barna kan også bevege seg fritt i skogen utenfor barnehagen. Skigarden som omgir området er ikke laget for å holde barna inne, men sauene ute.
– Barn fra andre barnehager blir ofte helt utslitt etter noen få timer når de er på besøk, men våre barn holder ut hele dagen, også når snøen er dyp, forteller Kjørven. Vi voksne holder oss også i god form, og bruker mye tid på måking om vinteren når vi ikke står på ski med ungene. Og på Småtjern, som ligger rett bak barnehagen, blir det tidlig is om vinteren.
Plutselig snubler vi over noen kanoer.
– De har barna laget for noen år siden, forklarer Kjørven. De forsøkte først å hule ut trestokken ved å sette fyr på veden inni og skrape ut det som ble brent slik folk gjorde i steinalderen, men det gikk treigt. Derfor gikk vi over til øks, alså jernalderteknologi. Til slutt endte vi opp med å kutte innmaten i ruter ved hjelp av motorsag, før barna hakket ut resten med øks. Å lage kano har nå blitt en tradisjon her i barnehagen, og det er fasinerende å se hvordan yngre barn lærer av eldre barns feil. Derfor blir kanoene stadig bedre år for år.
Litt lenger opp i bakken ser vi noen huler. Lunner har en lang gruvehistorie, og her gjenskaper barnehagen gammel gruveteknologi. De tenner bål inntil bergveggen slik at fjellet sprekker og så hakker de seg innover. I et tre like ved finner vi værstasjonen og etter å ha klatret opp en smal trapp, kommer vi til en solid balkong. Her er utsikten fantastisk. Vi ser vidt og bredt og kan analysere skyer og spå været ved hjelp av termometer, barometer og skyatlas.
Jeg ser ikke noen barn som kranger eller er misfornøyde på vår rundtur.
– Hver høst, når vi tar imot nye barn, jobber vi fokusert med det sosiale, forteller Jørgen. Når det oppstår en konflikt, er vi opptatt av å få barna til å tenke på hvordan konflikten oppstod. Hva skjedde før det ene barnet ble sint? Hva kan de gjøre annerledes neste gang? Slik får vi ikke syndebukker, men styrker barnas sosiale kompetanse. Tilbakemeldingene vi får, tyder på at det har en langvarig effekt. For en tid tilbake, fikk jeg vite at en stor barneskole i kommunen skulle velge ledere til et program som skal sikre at alle blir inkludert i det sosiale miljøet, det såkalte Trivselsleder-programmet. En betydelig andel av dem som ble valgt, hadde gått i vår barnehage.
– Men hva med det faglige, undrer jeg. Hvordan klarer barna seg når de kommer på skolen?
– Vi får gode tilbakemeldinger fra skolen, forteller Kjørven. Barna som har gått her klarer seg godt.
Ut fra hva jeg vet om hjernen og læring, har jeg ingen problemer med å tro på det. Rikelig med fysisk aktivitet og motoriske og sensoriske erfaringer skaper et godt grunnlag for læring i hjernen. I tillegg ser jeg at mange av aktivitetene i barnehagen legger et solid grunnlag for å lære realfag, og da spesielt matematikk. Utforskning av rom og form, bygging og måling, er tett koblet til områder som forstår matematikk i hjernen. Alle de varierte aktivitetene må også gi utallige muligheter for å utvikle et rikt språk. I tillegg vil den frie leken og mulighetene barna har til å selv styre store deler av sin dag, utvikle barnas evne til selvregulering og sosiale ferdigheter, kanskje også kreative evner.
Dagen etter turen til Småtjern, besøker jeg en en veldig god barnehage i Oslo. Brukerundersøkelser viser at her er er både barn og foreldre veldig fornøyde. Det gjenspeiles også i personalet, for her er det få som slutter. Allikevel, sammenlignet med naturbarnehagen, blir konstrasten enorm. Lekapparatene og terrenget som er en blanding av asfalt, kunstdekke og gress virker med ett fattig i forhold til skogen og alt den har å by på. Og en samlingsstund inne virker litt tam sammenlignet med å samles rundt et bål i en gapahuk og kjenne været på kroppen. Jeg spør meg selv hvordan flere barn kan få slike opplevelser som barna i Småtjern. Er det mulig å bruke elementer fra naturbarnehager i alle barnehager, også de som ligger midt i byen? Det vil jeg utforske nærmere i tiden som kommer. Kunnskap om naturen er viktigere enn noen gang før, og her i Skandinavia har vi mange muligheter til å gi barn det, også de som bor midt i byen.
