Hver gang jeg kjører bil, hører jeg på radio. Jeg trives best med prateradio som gir meg noe å tenke på mens jeg kjører. Det meste blir fort glemt, men ikke det jeg hørte for et par dager siden. Her skrudde jeg på radioen midt inne i et  intervju med en flink og oppegående dame. Slik jeg oppfattet det, satt hun sammen med en psykolog i studio, og de snakket om løst og fast. Selvfølgelig måtte de også komme inn på den grusomme terroren i Paris og hvordan man skulle snakke med barna sine om grusomhetene.

Den flinke damen, som tydeligvis både var danser og bibloteksjef,  fortalte at hun hadde sammenlignet terroristene med slemme barn på skolen. På skolen er jo de aller, aller fleste snille, men noen få er slemme. Slik er det blant voksne også, og noen av dem blir terrorister. Den andre støttet opp om forklaringen og sa at det var fint for barn å få en forklaring som ble knyttet opp mot noe kjent.

Jeg satt igjen opprørt og har vært det siden. Hvordan kan to oppegående smarte damer sammenligne barn som er utagerende og bråkete med morderiske terrorister? Hvordan kan foreldre sette slike merkelapper på barn? Hvorfor ser de ikke at slike holdning gjør det umulig for barn som sliter å få en annen rolle? I stedet blir adferden forsterket. Såkalt “slemme” barn får ikke venner. Ensomhet skaper utrygghet,. Utrygghet er grobunn for mer utagerende adferd og konsentrasjonsvansker.

Vi må huske at barn har et enormt potensiale, men at bare det vi sår i barn, vil slå rot. Vil vi at “slemme” barn skal utvikle forståelse og empati for andre, må vi møte dem med empati. Det er utrolig å oppleve hva vennlige ord, som “nå ser jeg at du er ordentlig lei deg” kan gjøre for et barn som er rasende og ukontrollert. Lærer de å gjenkjenne det som gjør dem triste, kan de også få kontroll over sinnet. Barn fortjener alltid en  ny sjanse. Selv har jeg ubegrenset tro på hva mormor sa om slikt, for som 12-barns mor visste hun hva hun snakket om: “Det vokser vett mellom øra på dem.”